Idrettens musikalske koder

Er det en opplagt kobling mellom idrett og musikk?  Ved ettersyn (etterhøring), registrerer vi at linken så absolutt er til stede. Den spontan-folkelige musikkulturen trenger seg på når de sportslige begivenheter står i sentrum.

Når mennesker samles i begeistring, oppstår et grunnleggende behov for å tolke begivenhetene i musikalske koder. De gamle grekere var seg dette svært bevisst. Fysisk fostring og musikalsk utøvelse hørte med til den menneskelige dannelse.

Det ser ut for å være en nær sammenheng mellom idrettens og musikkens estetikk. Musikk og bevegelse går i hop. Det vokale urmenneskelige uttrykk finner vi igjen i det såkalte “kollen-brølet”. Her er det ikke nok å snakke i begeistring. Det må nok mer til. Øyeblikkets begeistring utløser brølet, går over i rytmiske sangstrofer, skiløperne løftes frem på bølgende, syngende bifall.

Også i denne sammenheng observerer vi at mennesker tyr til musikalske uttrykk for å tolke opplevelser og begivenheter. I sin bok “The world in six songs” siterer forfatteren Daniel J. Levitin Confucius: “Music produces a kind of pleasure which human nature cannot do without”. Og Levitin skriver selv: “Joy songs are found in every corner of human experience where we might look for them”. Slik er den menneskelige natur.

Mitt fokus er ikke først og fremst den planlagte musikken ved idrettslige arrangement. Det er heller de spontane utbruddene, de improvisatoriske sangstrofene som skapes av folket der og da, som fanger min interesse. Velformulerte språklige ytringer er ikke nok, – språket blir spontant, løftes over i rytmiske sangstrofer som gjerne korresponderer med skiløperens stavtak. En musikalsk identifisering med seier og nederlag. Jeg vil hevde at dette er barnets spontansang som gjenoppvekkes hos både unge og eldre.

Uansett, når alt kommer til alt har Ski-VM bekreftet noe musikalsk urmenneskelig:  “Joy songs are found in every corner of human experience…”

Livskunst?

Når alt kommer til alt er et nytt år ikke noe mer enn et nytt tall, – kanskje. Vi hadde 2010, nå har vi 2011. Betyr det noe som helst? Det går selvsagt an å vise litt takknemlighet: Vi blir skjenket enda et nytt år. Det ble ikke alle gitt.

På den annen side lar ikke livsprosessene seg styre av 31. desember 2010 eller 1. januar 2011. Det er tall som gir livet en ytre ramme og visse holdepunkter. Om ikke lenge er vi godt ut i februar. Mye vil være som før og nye opplevelser vil inntreffe. Men i streng forstand er det bare “en ting” som er virkelig: Det er det som er NÅ. Det er dette vi glemmer så lett, for vårt fokus er på hva som skjedde i 2010 og hva som kommer til å skje i 2011.

Personlig har jeg stor interesse for historie. Iblant er jeg også så opptatt av hva som kan komme til å skje at det er rent “plagsomt”. Innerst inne vet jeg at nået og øyeblikket er “alt” jeg har. Dette er gaven Gud kontinuerlig skjenker.

Kunsten kan hjelper oss til å forstå at det er slik det er. Musikalske og billedlige uttrykk kan frigjøre oss inn i nået. Det kan også en god tekst. Jeg prøver ikke med dette å være mystisk eller gåtefull. Jeg prøver å si noe enkelt og konkret, noe jeg mener er virkelig.

En god kunstopplevelse er ikke å glemme tid og sted. Det er å finne tid og sted. Eller sagt på en annen måte: Den slitsomme pendlingen mellom fortid og fremtid mister tyngde og den virkelige livsprosessen som er her og nå, får en ny status. Første gang skulptøren Anne Grimdalen fikk en leirklump mellom hendene, fikk livet en helt ny status: – Det er dette!

Slik har du det sannsynligvis når musikken, diktet eller bildet som betyr noe for deg, møter deg på nytt. Det kan selvsagt kaste lys over din fortid og gi stimulans til fremtiden. Men først og fremst skjer det noe nå. Det er dette som er viktig.

Denne nå-opplevelsen har stor overføringsverdi. Kunstopplevelsens iboende dynamikk kan overføres og gi stimulans til dine hverdagslige gjøremål, – her og nå. Du stopper opp for bildet og musikken. Kan du gjøre det samme i dine daglige utfordringer og gi dem “musisk” kvalitet?

Det er ingenting annet akkurat nå, – det er dette!

Mennesket som objekt?

I beskrivelsen av menneskelige omgangsformer blir ord som relasjon og kommunikasjon brukt svært mye. Å forstå og bli forstått, å ha et respektfullt forhold til medmennesker er noe de fleste mennesker vet å verdsette.

I sin tid tok filosofen Hans Skjervheim et oppgjør med den såkalte målstyringen i norsk pedagogikk. I sin artikkel “Det instrumentalistiske mistaket” påpeker han faremomentene ved at vi gjør mennesker til objekter for vårt eget program, våre egne målsettinger.  Mennesket kan og må ikke objektiviseres, hevder Skjervheim. Skjer det, går mine programerklæringer og mål foran tillitskaping, dialog og relasjonsbygging.

Mennesker som brenner for ideer og vil spre et budskap, kan komme i fare for å tingliggjøre, objektivisere medmennesker. Metoder og instrumentalistiske grep skal da bidra til at de formes i mitt bilde og i samsvar med mine ideer.

På den annen side trenger vi mennesker som står for noe, som har et godt budskap og vil gjøre dette kjent. Vår tilværelse hadde sett stusselig ut uten. Ingen er tjent med nøytrale formidlere, – det er forresten heller ikke mulig.

Det var bl.a. den vitenskapelige målstyringen i pedagogikken Skjervheim i sin tid tok et oppgjør med. Pedagogen kan aldri være nøytral i sin formidling, men blir mennesker objekter for et målstyrt program er det fare på ferde. Programmet skal og må være der, men respekt for enkeltmennesket og dets valgfrihet må stå sentralt i formidlingen.

Jo mer en brenner for noe, desto mer utfordrende bør balansegangen mellom budskap og respekt være.  Kanskje vi kan si det slik: God relasjonsbygging, respekt for andres ståsted og vurderinger, er det beste grunnlag for å få et troverdig gjennomslag for eget budskap.

Mindre musikk, mer matematikk?

Matematikkfaget har nå en tid vært debattert i media av fagfolk og politikere. Utgangspunktet er at mange elever i grunnskolen sliter med faget. Dette er bekymringsfullt, fordi gode mattekunnskaper er viktig for fremtidens Norge. Dette tror jeg alle kan enes om.

I sin iver etter å styrke fagets status har politikere fra et bestemt parti formulert utfordringen slik: “Mindre musikk, mer matematikk”. Det er mulig at slike uttalelser bygger dårlige erfaringer med musikkfaget. Det er faktisk ikke så usannsynlig.

I høstens debatt savner jeg et viktig fokus: tverrfaglighet. Med det mener jeg at de fleste skolefag har en relasjon til hverandre. Undervisning må bære preg av at det skapes forbindelseslinjer og linker mellom fagene. Hvorfor skal musikk settes opp mot de såkalte basisfagene? Musikk er også matematikk. Ikke så rent lite heller faktisk. Og her ligger utfordringen: Å se relevansen mellom fagene. Med andre ord å hjelpe elevene til å se at verden henger i hop.

Vi må gjerne bruke ressurser på å styrke mattefagets kvalitet i skolen. Men en strategi som samtidig bidrar til å redusere kvaliteten på musikk og andre estetiske fag, vitner om et amputert menneskesyn. Undersøkelser viser at barn og ungdom som får kreativ undervisning i musikk, dans, drama, forming, poesi og tegning, har styrket sjanse for å score høyere også i basisfagene.

Musikkfaget i norsk skole lider fortsatt av mangel på seriøsitet. I basisfagene kreves det minst 60 studiepoeng i lærerens kompetanse for at han/hun skal kunne undervise. I musikk er det ikke lignende krav. Dette må rettes opp.

Jeg prøver meg på to tanker samtidig: Styrk matteundervisningen (ikke nødvendigvis flere timer). Forny samtidig musikkundervisningen og andre estetiske fags status og innhold. Da får vi samtidig aktivisert begge hjernehalvdelene. Sannsynligvis får vi også mer hjertevarme og personlig dannelse med på kjøpet.

Musikk og bilde

Samspillet mellom musikk og bilde er blitt en så selvfølgelig del av vår mediekultur at vi knapt nok reflekterer over det lenger. Vi vet ved ettertanke at musikkens forsterkning av bilders innhold og budskap er formidabel. I en kinosal blir vi kanskje oppmerksom på dette når musikken plutselig faller bort i en filmsekvens.

I reklame – og propagandafilmer nyttes musikk som en underliggende forsterkning av bildet og budskapet som formidles. Musikk og bilde er blitt kommersialisert, i tjeneste for kjøp og salg. Også den klassiske musikken nyttes stadig mer i den hensikt å få solgt et annet produkt enn musikken selv.

Dette er for så vidt ikke noe nytt. Politiske og industrielle propagandamaskiner har siden 1930-tallet  skjønt hvilke muligheter dette innebærer.

Men er dette bare negativt? Kreativ bruk av musikk og bilde kan absolutt vurderes som mer eller mindre god kunst. Og en god reklamefilm kan være en ren nytelse. Men nettopp: I denne nytelsesrusen påvirkes vi. Totalitetsopplevelsen lagres i underbevisstheten og bidrar til å forme våre verdier og valg. Regissøren Ingmar Bergmann la ikke fingrene imellom når det gjaldt å beskrive filmmediets påvirkningskraft: Filmens “bildberettelse träffar oss direkt i vår känsla utan mellanlandingar i intellektet”. Kanskje en spissformulering vil noen si. Uansett utfordrer det oss til sindighet og refleksjon.

Fokus på musikk er en god innfallsvinkel til større årvåkenhet når en film eller reklamesnutt gjør krav på syn og hørsel. Hvorfor det? Rett og slett fordi (som ofte ellers i livet) at det vi er oss minst bevisst ofte er betydelige påvirkningsfaktorer. Rett derfor din oppmerksomhet i enda større grad mot musikken neste gang du ser en film.

Vi påvirkes og det er naturlig å bli påvirket. Men ingen vil bli manipulert. Nå vil jeg samtidig advare mot en overanalytisk holdning som setter en demper på den gode kunstopplevelse. Jeg utfordrer til en mellomløsning. En kreativ distanse i møte med musikk og bilde. Oppleve? Ja. Ubevisst manipulert? Nei.

Kan vi klare det?



Hørverdige himmeldryss

De siste årene har det vært et gledelig oppsving med salmeinnspillinger av god og høy kvalitet. Det viser seg at det ikke bare er salmenes tekster som tåler tidens tann, men også melodistoffet. Dette har saxofonisten Frøydis Grorud tatt konsekvensen av. På denne ferske innspillingen har hun valgt ut 12 salmemelodier som hun mener det er verdt å presentere i ny innpakning. Blant salmene kan nevnes ”Velt alle dine veie”, ”Klippe du som brast for meg”, ”Jeg er i Herrens hender”, ”Kjærlighet fra Gud” og ”Det er makt i de foldede hender”.

Et salmeprosjekt som dette står etter min oppfatning foran den krevende oppgave det er å være tro mot salmenes tradisjonelle særpreg, samtidig som det må forventes nyskapende musikalske grep. Denne CDen innfrir begge disse hensyn. Frøydis Grorud fremviser en instrumentaltone som er fri og uanstrengt. Hun leker med melodiene uten å ”overspille”. Sagt på en annen måte: Tradisjon og improvisasjon møtes og utgjør til sammen en meningsfull helhet. Kreative arrangementer gjør sitt til at melodiene får en frisk og fornyet presentasjon. ”O Jesus, du som fyller alt i alle” og ”Gammal Fäbodpsalm” synes jeg avgjort er denne innspillingens to perler, som jeg gjerne lytter til igjen og igjen.

CDen anbefales på det varmeste.

HIMMELDRYSS

Frøydis Grorud, saxofon og fløyte

Produsert av Torjus Vierli og Frøydis Grorud

Lynor

Von guten Mächten – nyttårssalme

Jeg har for noen uker siden gjengitt Bonhoeffers salme “Av goda makter” slik den er presentert i Svenska Psalmboken. Originalversjonen på tysk har med atskillig flere strofer. Her er den i sin helhet:

Von guten Mächten

Von guten Mächten treu und still umgeben,
behütet und getröstet wunderbar,
so will ich diese Tage mit euch leben
und mit euch gehen in ein neues Jahr.

Noch will das alte unsre Herzen quälen,
noch drückt uns böser Tage schwere Last,
ach, Herr, gib unsern aufgescheuchten Seelen
das Heil, für das Du uns bereitet hast.

Und reichst Du uns den schweren Kelch, den bittern
des Leids, gefüllt bis an den höchsten Rand,
so nehmen wir ihn dankbar ohne Zittern
aus Deiner guten und geliebten Hand.

Doch willst Du uns noch einmal Freude schenken
an dieser Welt und ihrer Sonne Glanz,
dann wolln wir des Vergangenen gedenken,
und dann gehört Dir unser Leben ganz.

Laß warm und still die Kerzen heute flammen,
die Du in unsre Dunkelheit gebracht,
führ, wenn es sein kann, wieder uns zusammen.
Wir wissen es, Dein Licht scheint in der Nacht.

Wenn sich die Stille nun tief um uns breitet,
so laß uns hören jenen vollen Klang
der Welt, die unsichtbar sich um uns weitet,
all Deiner Kinder hohen Lobgesang.

Von guten Mächten wunderbar geborgen,
erwarten wir getrost, was kommen mag.
Gott ist mit uns am Abend und am Morgen
und ganz gewiß an jedem neuen Tag.

Dietrich Bonhoeffer, desember 1944