Musikk og litteratur

Å kommentere musikk skriftlig er alltid en utfordring. Men det er noe vi ofte gjør, først og fremst fordi det er vanskelig å tie stille med våre musikkopplevelser. Har vi hatt en stor musikkopplevelse erfarer de fleste av oss at ord blir banale og utilstrekkelige som forklaringsverktøy. Heldigvis for det; det er slik det skal være. Musikken gir oss en innsikt som det verbale og skriftlige språket ikke fanger.

Dette er en utfordring som ikke minst musikkstudenter og musikkritikere må hanskes med. Skriftlige besvarelser i musikkformidling og musikkhistorie kan gi oss en saklig fremstilling av musikkens form og det melodisk/harmoniske forløp. Kritikeren kan vurdere en konsert eller en innspilling etter hva han eller hun oppfater som kvalitet. Uansett blir det noe som mangler. Hva er det som mangler? Det er det uutsigelige som en paradoksalt nok likevel prøver å si noe om.

Poesien er den uttrykksform som kan hjelpe oss et stykke videre. Naturlig nok, – poesien er i slekt med musikken. Den gir oss muligheten til å konstruere et nytt og ”ulogisk” språk som uttrykk for musikkopplevelsen. Derfor ser vi at musikk og poesi går hånd i hånd i mange (de fleste ?) musikalske og litterære sjangere. Jeg har tidligere pekt på hvordan dikteren Arnold Eidslott i flere av sine dikt prøver å sette ord på sine opplevelser av Bachs musikk. Den svenske dikteren Tomas Tranströmer begir seg ut i lignende farvann når han ”etter en svart dag” uttrykker sin begeistring over Haydn, – og musikken generelt:

 ALLEGRO

 Jeg spiller Haydn etter en svart dag

og kjenner en enkel varme i hendene 

Tangentene vil. Milde hammere slår.

Klangen er grønn, livlig og stille.

Klangen sier at friheten fins

og at noen ikke gir keiseren skatt.

Jeg stikker hendene i mine haydnlommer

og hermer en som ser rolig på verden.

Jeg reiser haydnflagget – det betyr:

”Vi gir oss ikke. Men vil fred.”

Musikken er et glasshus opp i bakken

Der steinene ruller, steinene flyr.

Og steinene ruller tvers igjennom

men hver rute forblir hel.

Fra: Tomas Tranströmer: Samlede dikt. 1996, Gyldendal

For noen måneder tilbake kom Bob Dylan med en ramsalt kritikk av unge menneskers vettløse omgang med musikk. Først og fremst siktes det vel til iPoden som er limt til øret til nesten alle døgnets tider. Det er noe latterlig over dette, mener Dylan. Og har han rett?

Kan vi snakke om overforbruk av musikk  på samme måte som overforbruk av strøm og mat?

 Vi ser det daglig: Mange passerer oss uten å hilse fordi de er i sin iPod-verden. Ikke vil vi gripe forstyrrende inn heller, om vi skulle ha noe på hjertet. Nå kan jeg velge om jeg vil la dette bli et irritasjonsmoment eller ikke. Likevel ser det ut for at musikken endrer sosiale atferdsmønstre. Hva er betenkelig?

• Menneskelige relasjoner og kontaktpunkt kan svekkes
• Musikkopplevelsen blir privatisert
• Kontinuerlig tilgang til musikk gjør den mindre spennende, men gjør oss mer avhengige av den
• Tap av stillhet som egenverdi

 På den andre side gir musikkoverskuddet oss følgende fordeler:

• Flere får tilgang til den musikken de ønsker seg
• Kan bedre livskvaliteten, – positivt for psykisk helse
• Fremmer en musikk-delekultur
• En utvidet musikalsk og poetisk innsikt

 Fordeler og ulemper: Et lukseriøst gode kan føre til at vi mister noe annet.

Forfatteren Timothy Ferris skriver: ”Too much, too many, and too often of what you want becomes what you don´t want. This is true of possessions and even time.”  Jeg tror dette kan overføres til vårt musikkforbruk. For mye kan sløve våre sanser og opplevelseskvalitet.

 Tilgjengelighetens overflod trenger en utfordring: Valg av fravær. Musikk har stillheten som forutsetning. Derfor trenger stillheten status som egenverdi, og den må oppsøkes. Hvis ikke musikken får springe ut fra en forutgående stillhet vil noe vesentlig gå tapt. Slik viser musikken oss en ”hemmelighet” som er innebygd i alle dynamiske krefter som beriker våre liv: Spenningen mellom det som enda ikke er og det som blir til.

Derfor er vårt musikkforbruk en utfordring som også er knyttet til vår livsstil. Ubegrenset tilgang er en berikelse, – men noe kan gå tapt underveis.

Stillhet er det beste utgangspunkt for musikkopplevelsen.

Knapt noen komponist har satt dypere spor etter seg i vestens musikkhistorie enn Bach. En uttalelse som dette bunner selvsagt i en del subjektive overveielser. Det er likevel ikke til å komme forbi at den godeste Bach la grunnen ikke bare for den videre kirkemusikalske utvikling, men også for den tonalitetsfølelse som skulle komme til å bli bærende i vesten etter ham.

Jeg skal i det følgende ikke gi en oversikt over begivenhetene i Bachs liv og over hans enorme musikalske produksjon. Jeg vil la en norsk dikter som selv er begeistret for komponisten få komme til orde.

Arnold Eidslott er en av etterkrigstidens fremste norske diktere, forankret i en kristen livsanskuelse, og respektert og anerkjent langt utenfor kirkemurer og bedehusvegger. Det foregår et spennende møte mellom Bach og Eidslott. Bach blir med rette kalt ”den femte evangelist”, fordi han med en fabelaktig musikalsk pensel maler ut evangeliets ord, slik vi så storslått møter det i bl.a. Matteuspasjonen og Juleoratoriet. Eidslotts form er poesien, og i sin hyllest til Bach og søylene i den kirkemusikalske tradisjon, gjennomstrømmes hans poesi av en fascinerende uttrykksrikdom. Som i diktet Johann Sebastian Bach:

                           Bach døde ikke

                           Han flyttet inn i sin musikk

                           Der sitter han ensom ved taushetens brønn

                           dypt inne i den katedral hans ensomhet reiste ham

                           Passio Domini nostri J.C. secundum Evangelistam 

                                    Matthaeum

                           Dette tårn trengte inn i himmelen og er rødt av Frelserens  

                           blod

Eidslott tar i et annet dikt utgangspunkt i maleren A. Hermanns portrett av Bach:

                          PORTRETTET                          

                          Fra hvilke regioner

                          i Guds endeløse mosaikk

                          kom dette troperegn av toner

                          Erobret av de store vannfallene

                          de syngende sjøer er menneskets verden

                          post Johann Sebastian Bach kongen som forlot oss

                          for i hemmelighet å våke over sitt rike det uforgjengelige

                          skapt av hender som var overrislet av tårer og nattverdens 

                          vin

En sentral del av Bachs musikk er kantatene. Tekstene sentrerer om kirkeårets tekster og er en musikalsk gullgruve ikke minst ved høytidene. Eksempelvis kan nevnes kantate nr. 10, Meine Seel erhebt den Herren. Teksten er fra Luk. 1. der vi leser om engelen som kommer med bud til Maria om at hun skal føde Frelseren. Derfor kan denne kantaten knyttes til både Maria budskapsdag og julehøytiden. Vi skal til slutt ta med oss et dikt Eidslott har skrevet med inspirasjon i Bachs kantatemusikk.

                         ÅRENE I LEIPZIG

                         Kantatene

                         Den gamle Bach kantor i Thomaskirche

                         ruver foran orgelpipene og guttekoret

                         som løfter lovsangen i det evige øyeblikket

                         Guds øyeblikk livets og livsstrømmens fødsel

                         vekst og modning fra evighet og til evighet

                         Bachs fingre slår ned i tangentenes taushet

                         Den gamle av år ruver og hans nærvær fyller

                         dette hellige rom hvor englene flyter stille

                         som vannliljer og Skriftens ord blir levende

                         Sie werden aus Saba alle kommen for å takke

                         denne ensomhet Brich dem Hungrigen dein Brot

                         Mesterens tunge hode segner mellom skuldrene

                         Frelserens blødende hender farver tastaturet

                         og den gamle Bach luter tyngre mot dønningene

                         av den evige kjærlighet som fyller Thomaskirche

                         og løfter Guds livegne mot påskenattens stjerne

                           Diktene er hentet fra: Advarsel i kode, Gyldendal 1987

                                                        De navnløses kor, Gyldendal 1989

Valg av julemusikk er de siste årene blitt et luksusproblem. Ikke bare kan vi velge blant årlige utgivelser i flere sjangre. Vi har også gode valg blant klassikere i nyutgivelser.

Derfor er julen blitt de musikalske muligheters høytid.

Ønsker du denne julen en større musikalsk fordypning knyttet til julens budskap, anbefales Bachs juleoratorium. En innspilling av dette verket som utmerker seg blant mange, er John Eliot Gardiners tolkning med  Monteverdi Bach Choir og The English Baroque Soloists.

Dette er en innspilling som har skapt betydelig oppmerksomhet internasjonalt. Tolkningen vi her hører, preges av et gjennomarbeidet forsøk på å legge seg nærmere opp til de klangidealer som var rådende på Bachs tid. Dette bidrar etter min oppfatning til at tekstene og den historiske fortelling møter oss mer direkte.

Bachs Juleoratorium er blitt stående som en av de største kunstneriske presentasjoner av begivenhetene rundt Jesu fødsel. Blir du noen gang den heldige eier av denne innspillingen, – da har du fått et klenodium i huset. Den koster noen kroner, men du vil ha enda noe mer å glede deg til hver eneste julehøytid i mange år fremover.

Johann Sebastian Bach:

Weinachtsoratorium

John Eliot Gardiner

Archiv Produktion

Det hender vel ikke så sjelden at vi blir velsignet med gavepakker innen ulike litterære sjangere. Også innen faglitteratur har vi de siste år sett en spennende vekst og et rikt mangfold. Det er derimot ikke hverdagskost å få en musikkfaglig bok opp i hendene, der ambisjonene strekker seg ut over mer eller mindre kjent faktakunnskap og populærvitenskapelig synsing. Boken ”Musikk og Mysterium” er et kvalitativt nytt bidrag, ikke bare til den musikkfaglige litteraturen generelt, men for alle som søker substans til musikkforståelsen og opplevelsen.

Derfor vil denne boken bli stående som et originalt og kjærkomment bidrag i fremtidig musikktenkning her til lands. Boken egner seg ikke bare for spesielt faglig musikkinteresserte. Den kan med fordel leses av alle som ønsker å gå under overflaten for å kunne tilegne seg en større refleksjonsbredde i sin musikkorientering.

Det er et bredt spekter av faglige bidragsytere i denne essaysamlingen. De fleste har musikkfaglig bakgrunn, men også bidragsytere innen litteratur og billedkunst er representert.

De fjorten essays konsentrerer seg i det store og hele om lytteerfaring og prosesser omkring musikkens tilblivelse. Som bokens tittel indikerer er dette ikke studier i tekniske og fysiske problemstillinger. Det er tvert imot iherdige forsøk på å komme bakenfor dette, å finne et ordforråd for det ”ubeskrivelige” ved musikken. Flere av essaytitlene gir i seg selv en god pekepinn på i hvilken retning forfatterne beveger seg: ”Bruckners mørke mysterium” (Erling Elisius Gulbrandsen), ”Inspirasjon og skapende prosess” (Lasse Thoresen), ”Ikkjetid, ikkjetyngd. Om musikkens grenseoverskridande eigenskapar” (Magnar Åm), ”En stille susen. Tre musikalske erfaringer i en kristen kontekst” (Øivind Varkøy).

Forfatterne representerer høyst ulike filosofiske og religiøse ståsted. Ikke desto mindre er det gledelig at et kirkemusikalsk perspektiv har blir vektlagt i flere av artiklene. ”Hvordan var Bach mulig?”, spør Ove Kristian Sundberg i en høyst leseverdig artikkel. Videre vier Varkøy stor oppmerksomhet på Bach i sitt essay. Et felles fokus er: Hva er det som gjør at Bachs musikk har en slik universell aksept, og i tillegg gir så mange mennesker erfaring av noe ikke-materielt og rasjonelt grenseoverskridende? At slike og lignende spørsmål blir tatt på alvor uten å havne i åndelige plattheter, er desidert denne essaysamlingens store styrke. Og dermed en kjærkommen tilvekst til så mye annet musikklitteratur der streng musikkvitenskap og rendyrket rasjonalitet har fått råde grunnen.

Erling E. Gulbrandsen og Øivind Varkøy (red.)
MUSIKK OG MYSTERIUM
Fjorten essay om grensesprengende musikalsk erfaring
Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2004